SRT / ASS / VTT

SRT er den enkle, og enkelheten er hvorfor den vant: en teller, en start- og sluttid, og ordene. Ethvert verktøy kan skrive en, enhver spiller kan lese en, og du kan fikse en skrivefeil i en teksteditor. Det den ikke kan gjøre er å si hvor på skjermen en linje skal sitte eller hvilken farge den skal ha.

ASS ble bygget for tilfellene der det betyr noe — et skilt på en vegg oversatt på stedet, to personer som snakker samtidig, karaoke der hver stavelse lyser opp. Den bærer skrifter, farger, konturer, posisjoner og timingeffekter, og en MKV kan til og med bære skriftfilene som trengs for å rendre den slik den var ment. En spiller som rendrer ASS som ren tekst viser deg ordene og ingenting av arbeidet.

PGS og VobSub er noe helt annet. De er bilder av undertekster, hentet fra Blu-ray og DVD, der underteksten alltid ble tegnet som et bilde. De kan vises og ikke mer: ingen skriftendring, ingen størrelsesendring, ingen søking, ingen oversettelse. Å gjøre en om til tekst krever optisk tegngjenkjenning og en ettermiddag.

På en stasjonær maskin er film.mkv og film.srt i samme mappe alt en spiller trenger — konvensjonen er så gammel og så universell. iOS har ingen slik konvensjon, og mer presist har den ingen slik mappe: apper er sandkassebasert, hver med sin egen lagring, og «ved siden av» er ikke en relasjon systemet eksponerer.

Så en undertekstfil på en iPhone må gis til en spiller bevisst, og spilleren må være den som holder på paringen. Når den gjør det, kan valget feste seg til filen — en film du forlot med tyrkiske undertekster åpner med dem neste gang.

Den andre halvparten av problemet er koding. En undertekstfil er bytes, og ingenting i filen sier hvilket alfabet de bytene betyr med mindre den ble skrevet som UTF-8. Eldre filer, spesielt tyrkiske og kyrilliske, ble skrevet i regionale kodinger, og en spiller som antar UTF-8 rendrer ş og ğ som søppel. Å oppdage kodingen heller enn å anta den er hva som skiller en spiller som viser de filene korrekt fra en som ikke gjør det.