Hvor filene dine faktisk bor på en iPhone, og hvem som kan se dem

Hver installerte app kjører i en sandkasse: et privat mappetre bare den kan lese og skrive til. Det finnes ingen delt C:-disk, ingen /home, ingenting en app kan vandre inn i. Dette er grunnlaget for plattformens sikkerhetsmodell, og det er genuint bra — en dårlig oppført app kan ikke rote gjennom andre appers data, fordi den ikke kan se at dataene finnes.

Inni sandkassen sin har en app noen få mapper med ulike regler, og de reglene forklarer det meste av den rare oppførselen folk legger merke til. Documents er for innhold brukeren opprettet eller tok med; det er inkludert i sikkerhetskopier, og en app kan erklære det synlig i Filer-appen. Library/Application Support er for appens egne arbeidsdata — databaser, indekser — sikkerhetskopiert men ikke vist til brukeren. Library/Caches er for alt som kan gjenskapes: det sikkerhetskopieres ikke, og systemet vil tømme det uten å spørre når lagringen blir knapp.

Den siste er kilden til en spesifikk og veldig vanlig overraskelse: miniatyrbilder, forhåndsvisninger og andre avledede filer forsvinner etter at telefonen blir full. En godt bygget app behandler det som normalt og genererer dem på nytt. En app som lagret noe uerstattelig i cachen har mistet det.

Filer-appen er en utforsker for et sett med steder du har gitt den tilgang til: iCloud Drive, enhver skyleverandør som installerte en utvidelse, tilkoblede disker, og Documents-mappen til hver app som valgte å eksponere den. Det er genuint en filbehandler, og for å flytte en PDF rundt er den fullt tilstrekkelig.

Det den ikke er er et mediebibliotek. Den har ingen anelse om hva du har sett, ingen spillelister, ingen favoritter, ingen gjenopptakingsposisjon, ingen anelse om at fire filer er episoder av én ting. Den kan heller ikke gjøre noe med innholdet i en fil: den vil ikke trekke lyden ut av en video, den vil ikke vise deg hva som er inni et arkiv uten å pakke ut hele greia, og den vil ikke spille halvparten av det et mediebibliotek inneholder.

Så den praktiske ordningen på iOS er ikke «Filer-appen eller en filbehandler-app», det er begge. Filer for å flytte ting mellom apper og disker; en medieapp for selve biblioteket, med mappene synlige i Filer så ingenting er fanget.

De fleste apper husker en fil etter dens sti — teksten om hvor den er. Det er den opplagte tilnærmingen og den fungerer helt til øyeblikket noe flyttes. Gi «video.mkv» nytt navn til «Intervju.mkv» og hver favoritt, spillelisteoppføring og gjenopptakingsposisjon som peker på det gamle navnet peker nå på ingenting. Noen apper skjuler dette ved å stille droppe oppføringen; noen viser en ødelagt rad; nesten ingen forteller deg hvorfor.

Alternativet er å identifisere en fil ved noe som overlever å bli gitt nytt navn. På et filsystem betyr det inoden — identiteten filsystemet selv tildeler — sjekket sammen med størrelse og endringsdato, med et innholdsfingeravtrykk som siste utvei. Gi nytt navn, flytt mellom mapper, eller omorganiser hele biblioteket, og raden i databasen er fortsatt den samme raden.

Dette betyr mer enn det høres ut, fordi det avgjør om du noensinne kan rydde opp. Et bibliotek du er redd for å omorganisere forblir rotete for alltid.