Hva en medieapp på telefonen din kan se, og hva den aldri bør sende

Den første er biblioteket ditt — filnavn, mappestruktur, hva du spilte og når. Dette er uvanlig avslørende. En liste med filnavn sier mer om en person enn de fleste kontaktlister gjør, og det er trivielt lett for en app å inkludere i en analysehendelse uten at noen har til hensikt å skade.

Den andre er påloggingsinfo: IPTV-panelbrukernavn og -passord, skytokener, WebDAV-innlogginger. Disse er bare så trygge som stedet de lagres. På iOS er det stedet nøkkelringen, som er kryptert, bundet til enheten og ikke lesbar av noe annet. En påloggingsinfo i en apps egen database er en påloggingsinfo i den appens sikkerhetskopi, og i alt som kan lese den sikkerhetskopien.

Den tredje er hva du surfer, hvis appen har en nettleser. Cookies fra en innlogget økt er like gode som et passord så lenge de varer. De må eksistere i minnet for varigheten av en forespørsel og være borte etterpå — aldri skrevet til disk, aldri logget, aldri sendt noe sted for «diagnostikk».

En gratisapp betales av noe. Vanligvis er det annonsering, et abonnement, eller begge — og hver har en ærlig versjon og en uærlig. Den uærlige versjonen av annonsering er fullskjerms-interstitial som dukker opp mellom deg og det du gjorde, eller en annonse-SDK gitt frie tøyler over hvilke identifikatorer den enn kan nå. Den ærlige versjonen er annonsering som holder seg unna og ikke følger deg mellom apper når du avslår å bli fulgt.

Det er verdt å vite at annonsenettverk sjelden er ett selskap. En mediasjonsoppsett ber flere nettverk by, som betyr flere SDK-er i appen, hver med sin egen policy. En app som navngir dem forteller deg noe ekte; en app som sier «vi kan bruke tredjeparts annonsepartnere» forteller deg ingenting.

Det samme gjelder analyse. Det er en genuin forskjell mellom en app som teller hvor mange som åpnet nedlastingsskjermen og en app som registrerer hva du lastet ned. Den første er et produktspørsmål. Den andre er biblioteket ditt, på noens server, for alltid.

En passkode- eller Face ID-forespørsel foran en app er en skjermlås. Den stopper noen som har den ulåste telefonen din i hånden fra å åpne appen og bla i filene dine. Det er en ekte og nyttig trusselmodell — det er faktisk trusselen de fleste faktisk møter — og ikke noe lite.

Det den ikke er er kryptering. Filene sitter fortsatt på disk på vanlig måte. Et rettsmedisinsk verktøy med enhetspasskoden, en full ukryptert sikkerhetskopi, eller en annen app som har fått tilgang til samme mappe møter ikke den låsen i det hele tatt. Enhver app som hevder en PIN gjør filene dine ugjenopprettelige overselger, og det er verdt å legge merke til hvilken påstand en app gjør.

Enhetsnivå-kryptering er laget som gjør den jobben, og iOS gir deg det gratis: hele disken er kryptert, og enhetspasskoden er det som låser den opp. En applås sitter oppå som en andre dør, som er verdt å ha nettopp fordi den forsvarer mot dagligdagse tilfellet.