M3U8 / HLS

Åpne en .m3u8 i en teksteditor og du finner noen titalls linjer: en header, noen parametere, og en lang liste med adresser. Det er hele filen. Videoen lever et annet sted, kuttet i segmenter på noen sekunder hver, liggende på en server som tusenvis av separate små filer.

Spilleren leser listen, henter de første få segmentene, begynner å spille, og fortsetter å hente forut for seg selv. Når forbindelsen din blir treg, bytter den til en lavere-kvalitets-variant listet i masterspillelisten — et annet sett med segmenter, ved en annen bitrate — og gjør det mellom segmenter slik at du ser en kvalitetsendring heller enn en pause. Denne adaptive byttingen er grunnen til at formatet vant.

Det forklarer også noe som overrasker folk: det finnes ingen enkelt fil å ha. Filmen du ser på eksisterer ikke som et objekt noe sted. Det er tusen biter og et sett med instruksjoner.

Fordi det er hva du lagret. Nettleseren spurte etter adressen du ga den, mottok fire kilobyte spilleliste, og skrev dem til disk. Alt du faktisk så på ankom gjennom tusen separate forespørsler som lagringsoperasjonen ikke visste noe om.

Å laste ned HLS ordentlig betyr å gjøre det spilleren gjør, men til disk: lese spillelisten, velge en kvalitetsvariant, hente hvert segment i rekkefølge, og deretter sy dem sammen til én container. Det siste trinnet kalles remuksing — video og lyd kodes ikke om, bare skrives om til én MP4 med en ordentlig indeks slik at resultatet kan skrubbes.

To ting gjør dette vanskeligere enn det høres ut. Segmentadresser er ofte relative og endres per økt, så en liste hentet for en time siden kan være død. Og strømmer er ofte krypterte med en nøkkel referert i spillelisten, levert separat, og rotert under avspilling.