M3U

Formatet er omtrent så enkelt som et format blir. Hver oppføring er to linjer: én som starter med #EXTINF som navngir tingen, og én med adressen den bor på. Alt annet — logoer, kanalnumre, gruppene som blir kategorier i en spiller — kom senere som attributter folk ble enige om å legge på #EXTINF-linjen. Ingen standardiseringsorgan har noensinne ratifisert noe av det.

Den uformaliteten er hvorfor M3U-filer varierer så mye. Én leverandør skriver group-title="Sports", en annen skriver group-title="SPOR", en tredje utelater det helt og forventer at spilleren gjetter. En spiller som håndterer IPTV godt er stort sett en spiller som har møtt mange dårlig skrevne M3U-filer.

Forvirringen med M3U8 er verdt å rydde opp i: 8-en refererer til UTF-8-tekstkoding, ikke noe mer. Hver HLS-spilleliste er en M3U8, men ikke hver M3U8 er HLS — en IPTV-kanalliste lagret som UTF-8 er også en .m3u8 og har ingenting med segmentert strømming å gjøre.

Leverandørlister har vokst på en måte formatet aldri forutså. En fil som var noen hundre linjer i 2010 er nå, fra en stor leverandør, hundretusenvis av oppføringer og hundrevis av megabyte med tekst.

Den naive måten å lese en på — laste filen inn i minnet, parse den, holde resultatet — kollapser lenge før det. Å parse en 200 MB-liste på den måten betyr et minnetopp en iPhone ikke vil tolerere, og iOS avslutter appen heller enn å vente. Det er hvorfor så mange IPTV-apper rett og slett krasjer på en stor leverandør.

Tilnærmingen som fungerer er å aldri holde listen i det hele tatt: lese den fra disken i biter, skrive hver kanal rett inn i en database etter hvert som den parses, og deretter sidevise skjermen fra den databasen. FoxDL ble målt mot en 485 MB-liste med to millioner kanaler — 123 sekunder å importere, 9 MB ekstra minne, 4 millisekunder å tegne den første siden, 400 millisekunder å søke i hele listen. Tallene er bare interessante fordi den naive tilnærmingen ikke kan produsere dem i det hele tatt.